Forfatter Bjørn Hauger har nylig revidert boka Organisasjoner som begeistrer.

Bjørn har vært sentral i utviklingen av det styrkebaserte fagfeltet i Norge gjennom etablering av utdanninger, utgivelse av en rekke publikasjoner og utvikling av nye praksiser. De siste årene har han engasjert seg i arbeidet med å oppnå en bærekraftig omstilling av det norske samfunnet basert på smultringøkonomi (Doughnut Economics), og han har vært en av de viktigste pådriverne for dette arbeidet i Norge.

 Vi var nysgjerrige på hva han jobber med for tiden og tok en prat med ham.

Hvilke prosjekter er du involvert i nå?

– Det største prosjektet jeg jobber med nå handler om hvordan vi kan skape miljøer der mennesker kan blomstre, samtidig som vi tar vare på naturen. Vi har etablert et nettverk som består av en rekke organisasjoner og enkeltpersoner med et felles mål: å gi bærekraftarbeidet i Norge en ny retning. Nettverket samler folk fra forskningsmiljøer, kommuner, sosiale entreprenører, næringsliv og ideelle organisasjoner under navnet Nettverket Smultringøkonomi Norge.

Vi jobber for at velferden til innbyggerne sikres innenfor planetens økologiske rammer, som ikke kan overskrides. Det er på høy tid med en økonomisk modell som bryter med ideen om evig vekst. Den engelske økonomen Kate Raworth har utviklet konseptet Doughnut Economics, som viser hvordan vi kan gå fra en vekstøkonomi til en livskvalitetsøkonomi. Byer som Amsterdam, Barcelona, København – og til og med den lille kommunen Tomelilla i Sverige – har begynt å ta i bruk denne tilnærmingen i sitt bærekraftarbeid. Nå jobber vi for å få gjennomslag for denne tankegangen i norske kommuner.

Hva er det som gjør deg til en så engasjert fagperson og foredragsholder?

– Drivkraften min har alltid vært å bidra til sosiale forbedringer og et samfunn der vi behandler hverandre godt. I mitt fagfelt er begreper som mattering og anerkjennelse sentrale. Disse handler om hvordan vi kan gjøre hverandre betydningsfulle og oppleve oss selv som viktige. Jeg er heldig som får være med på utviklingsprosesser hvor disse idealene blir realisert. Det gir meg energi og lyst til å dele mine erfaringer med andre.

Når jeg leder endringsprosesser, benytter jeg ofte metoder som Appreciative Inquiry og andre framtidsorienterte strategier. Dette gir meg mulighet til å koble sammen arbeidet mitt med verdiene jeg brenner for. Et styrkebasert fokus hjelper meg også til å rette oppmerksomheten mot det som fungerer, det som gir håp og inspirasjon. Som en kollega sa til meg en gang: «Dette skaper glød, glede og begeistring.»

Boken Organisasjoner som begeistrer.

Hva kjennetegner en organisasjon som begeistrer?

– Begrepet begeistring er nært knyttet til en oppdagelse gjort av David Cooperrider, grunnleggeren av Appreciative Inquiry. Da han startet sitt arbeid med organisasjonsutvikling, brukte han først en problemorientert tilnærming, inspirert av den medisinske modellen. Denne metoden handler om å identifisere de største problemene i en organisasjon, finne årsakene og deretter eliminere dem.

Samtidig oppdaget Cooperrider at folk på arbeidsplassen samlet seg for å snakke entusiastisk om situasjoner hvor de hadde oppnådd noe ekstraordinært. Det kunne være en vellykket, kompleks operasjon, ofte preget av begreper som «flow» og «excellence».

Organisasjoner som begeistrer, har en evne til å skape slike fremragende resultater jevnlig. I forskningsfeltet positiv organisasjonsforskning brukes begrepet moralske organisasjoner om dette fenomenet. Det er organisasjoner som ikke bare gir mennesker de beste mulige betingelsene for å lykkes, men som også opptrer med raushet overfor samfunnet de er en del av.

"...et av de mest spennende opplæringstiltakene i Norge."

Bjørn Hauger

Kan du fortelle litt fra et prosjekt som har vært spesielt meningsfullt og hvorfor du opplevde det slik?

– Jeg har akkurat kommet tilbake fra en nordisk konferanse om styrkebasert arbeid, som har fått det passende navnet Læringsfestivalen. Konferansen er bygget rundt de imponerende resultatene som Ung Invest i Buskerud har oppnådd. Dette er en skole som jobber med ungdommer som, av ulike grunner, ikke har fullført vanlig skolegang – enten det er ungdomsskole eller videregående.

Disse ungdommene har ofte blitt sett på – og lært å se på seg selv – som mindre verdifulle enn andre. Vi bruker for eksempel begreper som "dropout" for å beskrive dem.

I 2005 begynte jeg å jobbe med denne organisasjonen som ekstern veileder, og samarbeidet vårt varte i ti år. I løpet av den tiden skjedde det en stor transformasjon i kulturen på skolen, basert på prosesser inspirert av Appreciative Inquiry. Gradvis endret man synet på ungdommene – fra å fokusere på problemene deres, til å se på dem som ressurser.

Elevene fikk delta som samarbeidspartnere på personalmøter, konferanser, og de tok en aktiv rolle i arbeidet med organisasjonsutviklingen. Gjennom dette samarbeidet ble det utviklet en rekke nye verktøy for å aktivere ungdommenes ressurser, slik at de kunne jobbe mot sine egne mål. Et av verktøyene som kom ut av dette, er en håpsbasert og visuell plan kalt veikart.

Da vi startet samarbeidet, måtte denne tjenesten kjempe for å overleve. Den ble både sett på – og så på seg selv – som et mindreverdig opplæringstiltak sammenlignet med de vanlige videregående skolene. Men i dag har situasjonen snudd totalt. Nå løftes virksomheten frem som et av de mest spennende opplæringstiltakene i Norge. Ung Invest har også inspirert flere lignende prosjekter andre steder i landet. De kan vise til at 50 prosent flere av ungdommene som får oppfølging her, fullfører skole og kommer i arbeid, sammenlignet med tilsvarende tiltak. Og siden 2013 har de hatt et tett samarbeid med Kronprinsparets Fond.

Les mer og bla i boka!